Jeg kom til og tenke veldig på kjærlighet i dag.
Grunnen til det er at jeg satt på venterverelset hos legen i dag, mens jeg satt der
kom det ett eldre ektepar ut. Han med dårlig hørsl og krykke.
Hun med et munter smil og støttet han fram til skranken.
Der de gikk hond i hond, og leide hverandre. Tenkte jeg for meg selv, tenk og mye
de to har opplevd sammen! Det er sikkert et helt liv, det er ganske lenge det!
Og forsatt være så kjærlige mot hverandre.
Han, så ustø som han var måtte få hjelp av kona til og ta på seg jakken.
"kom her da kjerringa mi, kom og hjelp meg" Så han med ett smil om munnen
og kysset henne på kinne som ett takk for hjelpen!
Noe så nydelig, jeg ble ganske rørt der jeg satt, at de etter så mange
år forsatt hadde denne "gnisten" man kunne se det så tydelig!
Jeg tenkta da i mitt lille hode, hvor lett vi kaster vekk noe med en gang det blir
litt vanskelig! Vi krangler helt sikkert ikke noe mer enn hva de gjorde før,
men nå er det så mange enklere veier ut av en krangel.
Vi rett og slett løper av gårde med halen mellom beina, når vi blir redde,
eller får det litt tøft.jeg mener overhode ikke alle,
men det er nok en del der ute som velger den "lette" veien ut!
Men for noen er det selvølgelig den rette veien å gå! Miss forstå meg rett!
Tenk og stolt det ekteparet er, over rett og slett at de har holdt ut med hverandre
så lenge,at de har jobbet med det som kankje ikke har funket, for de at de måtte det!
Men tenk og mye kjærlighet og respekt for hverandre de sitter igjen med!!
Er det ikke en sånn slutt vi alle egentlig drømmer om?
Love Eline
